Tvilling-thriller

Tirsdag 15.00. Piip piip. ”Hvis du vil være med på kalving, da må du komme fort!”

Nabo-bonden Olav Riisland og jeg har en stående avtale, han skal gi meg et hint når det er kalving på gang.
Jeg reiser meg som om jeg har fått strøm i stolen på redaksjonen og pakker sammen i en fei, kaster alt ned i sekken – roper hade til kollega Magnhild som sitter i naborommet, og starter bilen. Diesel-lampa lyser, det var det jeg skulle huske før jeg dro ja.
Pokker! Jeg suser inn på Esso og fyller, løper inn og drar kortet.
– Jeg synes du haster så i dag, smiler Karen.
– Ja, unnskyld. Men jeg skal rekke en fødsel sier jeg og løper ut.

Forventningen stiger i brystet og jeg føler meg som en vordende «far» der jeg prøver å holde foten unna gassen gjennom Gata. Jeg svinger inn foran Riisland gård og løper ut.
– Få på deg støvler, smiler Olav. Men det er da ikke så farlig, nesten roper jeg.
– Kom igjen, gliser Olav. Du rekker det.

Må ha hjelp
Tidligere samme dag har hun kanskje skottet bort på bonden sin. Vært urolig, hengt litt med ørene. Men dette er fjerde gang hun skal kalve, for nummer «1141» av rasen Charolais er det alvor nå.
Klokka tikker.
-Du kan gå nærmere, sier Olav. Bare du går rolig.
Der står jeg støvlefin og spent for å oppleve livets vidunder med nesa mellom jernstengselet. Mordyret rauter der hun ligger, over på siden. Fosteret skal gjennom fødselskanalen, og hun presser aktivt for å hjelpe livet ut.
Vasskalven er synlig, en blåaktig fosterhinne som står ut av fødselsåpningen som en ballong. Etter hvert som kalven kommer mer til syne ser vi at den kommer med hodet først og frambeina dulter mykt mot hinna, men det går ikke hull. Nå klyver Olav over og gir litt drahjelp, får kalven ut. Nå skjer det tenker jeg, nå skal den søte lille kalven snart stable seg opp vaklende og på alle fire for første gang, men det skjer ikke. Olav rusker i kalven, men det er ingen reaksjon.
-Jeg tror han er dau, sier han med skuffelse i stemmen.
– Men den bevegde seg jo nettopp, utbryter jeg.
-Dette har jeg ikke gjort før, men jeg får prøve å få liv i den, sier Olav og setter seg på kne og suger ut noe av slimet. Han holder sågar kalven etter bakbeina slik at fostervann kan renne ut. Han masserer en slags hjertekompresjon og så blåser han pust inn i den lille og det kommer luftbobler rundt nesa.
Skal den klare seg likevel?

Sorg i fjøs
Men etter 15 minutter med livredning tar Olav seg til panna. Vi ser på hverandre, og både bonden og jeg er enige i at dette er ikke greit. Der ligger den nybakte ku-mammaen og slikker og slikker på kalven sin som ligger livløs på gulvet.
-Kan den komme til seg selv etter hvert?
-Nei, jeg tror ikke det, sier Olav.
Vi blir stille. Jeg vet jo at slik er naturen. Noen dyr dør, men gøy er det altså ikke. Det er noe så sårt og trist over situasjonen der inne i bingen hvor mor ligger, og kanskje ikke helt har forstått at ungen dens er død, ennå.
Det skjer ikke ofte her, men mødrene reagerer veldig når jeg drar døde kalver ut, sier Olav.
-Den må få ligge litt, ber jeg.

Dramatisk
Vi går rundt i fjøset, over på andre siden, skotter håpefullt bort – men nei. Kalven ligger der livløs mens mor slikker og slikker. På utsiden står en kalv som har rukket å leve noen måneder. Nysgjerrig på nykommeren.
I bingen bortenfor står tre kalver som nylig har kommet til verden, den yngste og brune så livets lys 3.april.
-Det ble litt dramatisk det også, for kua fikk børframfall, det betyr at hele livmora kom ut under fødselen. Men dyrlegen kom og fikk stappa den inn igjen og sydd igjen, det er desverre ikke første gang jeg har opplevd. Men det går bra både med mor og med kalven, sier Olav og gir den yngste et mildt klapp før den stikker av.
45 kalver har kommet til verden i fjøset til Riisland i år, det gjenstår 2 som skal kalve. Alle har klart seg, med unntak av en kalv som bare veide 17 kilo da den kom ut.
-Den ble nok født altfor tidlig og kreperte 1 time etter den ble født, forklarer Olav.

Tvilling
Det er stille der borte.
-Det var ikke noe greit dette her, sier jeg og ser på Olav.
-Nei, det var ikke det, svarer bonden.
-Jeg som hadde tenkt til å kalle opp kalven etter deg også, sier Olav.
Nå blir det mer enn ugreit for en redaktør som er over gjennomsnittet glad i dyr. Jeg setter meg i bilen, men ut av vinduet sier jeg; nå må du ringe hvis det plutselig skulle skje et mirakel og den kommer seg! Den gjør nok ikke det, sier Olav og vinker. Men det bonden ikke sier, er hva han tenker.
Jeg kjører nedover i våren og føler meg som jeg er 10 år igjen og har mistet yndlingskosebamsen min. Hvorfor kunne ikke den kalven bare leve da, dette blir jo ingen solskinnshistorie akkurat. Jeg har kommet til Vegårshei når telefonen ringer.
– Lever den utbryter jeg.
Nei, sier Olav. Men den fikk en tvilling, og den lever.
– Hva er det du sier, en tvilling?
– Ja, den kom vel en 15 minutter etter du dro, jeg tenkte at det hadde vært skikkelig stas om det var to der inne, men det er i hvert fall 4 år siden sist jeg fikk et tvilling kull og kalven som døde var jo så stor, så jeg sa ingenting. Men mens jeg dreiv og pusla i fjøset, så jeg det skjedde noe og en ny kalv kom til verden, sier Olav. Jeg kan høre at han smiler.
– Når storfe får tvillinger av ulikt kjønn slik som nå, så er 90 % av kvigene som blir født sterile, så noe avlsdyr hadde hun uansett ikke blitt, forklarer Olav.

Gutt med jentenavn?
Det var en oksekalv sa du, men kan den hete Camilla nå da?
– Hahaha, nei jeg synes ikke en gutt skal få et jentenavn. Men kan den ikke hete Glad da, spør Olav?
Jeg klarer ikke å holde entusiasmen tilbake, dette er rett og slett stor stas!
Tirsdag blir til onsdag, og det første levedøgnet er det mest kritiske i kalvens liv. Jeg ringer Olav.
-Han er ikke så ivrig til å drikke, og råmelka er så viktig – men vi satser på at han kommer seg, sier han.
Onsdag blir til torsdag og Glad får besøk av dyrlegen. Varmen klør i den lille kroppen, han har fått feber og lungebetennelse. Er slapp og har dårlig matlyst.
Vi skal da vel ikke miste han også?
Men samme kveld tikker det inn en melding, oksekalven har fått i seg mye melk nå, det skal nok gå bra dette, mener Olav.
På lørdag blir han veid, og vekta stopper på 43 kilo. dessuten er Glad, kolla.
-Det betyr at den ikke har hornanlegg, noe som er fordel i avl, forklarer Olav.
Betyr det at den kan unngå slakt i horisonten?
-Jeg skal være forsiktig med å love noe som helst, men han virker mye sprekere nå. Hvis han har en fin utvikling og framstår bra som åring, så får vi sjå, smiler Olav.
En raus kilometer fra redaksjonen tusler altså den lyshårede Charolais Glad. Mandag formiddag fulgte jeg spent etter Olav inn i fjøset og der lå han. Jeg satt meg ned og i sekundet hånden min møtte pelsen hans, var jeg solgt og smeltet som en softis midtsommers.
Fødselen inntraff på omtrent samme tid som jeg kunne feire treårsdagen min i Åmliavisa. Og jeg kunne ikke fått en bedre lokalgave. Tenk, ”min” egen oksekalv. Før 17.mai skal Olav slippe dem ut, og jeg håper denne Glad blir den mest lekne, ville og livsglade av dem alle. Kanskje han blir den tøffeste avlsoksen i bøgda, på sikt. Jeg har selvfølgelig trua.

The post Tvilling-thriller appeared first on Åmliavisa.